Sirkulærøkonomiens to sider

I går besøkte vi Kawangware, et slumstrøk i utkanten av Nairobi med ca 100.000 innbyggere, men uten daglig vanntilførsel. Alt er billig i Kawangware foruten vann.

De fleste innbyggerne her lever på under 1$ dagen, og bruker ca 20 % av inntektene på å kjøpe tilkjørt vann. Det har vært snakk om å bygge et «borehole» (brønn) her, noe som er estimert til å koste rundt 200.000,- kroner. Det er penger som ikke eksisterer på noen budsjetter, men planene møter også motstand lokalt fra alle dem som har som inntektskilde å frakte og selge vann.

Utfordringen er å løse dette problemet. Finne en modell som også ivaretar interessene til vannselgerne eller gir dem en alternativ inntektskilde.

Det å løse et problem kan være med på å skape nye problemer.

Det finnes mange eksempler på dette. Et eksempel man ofte snakker om her nede stammer visstnok fra Tanzania og kampen mot malaria. I det man begynte å dele ut gratis malarianett på landsbygda var ikke disse lokalt produsert selv om man hadde en lokal produsent av malarianett. Denne produsenten nådde ikke opp i anbudet, så da markedet ble oversvømmet av billige og gratis malarianett gikk denne produsenten konkurs, og 400 arbeidere sto uten arbeidsplass og inntekter. Dette skaper jo store ringvirkninger både for dem, deres familie og barn og lokalsamfunnet. Flere tusen mennesker ble negativt påvirket av at man delte ut gratis malarianett.

Bistandsprosjektet var utifra sin målsetting om å redde liv en suksess, men for lokalsamfunnet rundt den lokale produsenten fikk det en noe bitter bismak da man også sendte tusenvis av mennesker ut i fattigdom.

Det finnes også andre eksempler på at gode gjerninger kan ha utilsiktede bivirkninger.

Det er på en måte litt morsomt å tusle rundt i slumområder som Kawangware og Sinai å observere at det er en høy tetthet av merkeklær som Tommy Hilfiger, Ralph Lauren og Diesel på innbyggerne. En gang jeg var på Ngara-markedet som ligger i Nairobi på vei mot Thika fant jeg en veske fra Chanel til salgs på et av bordene. Men ser man nærmere på det er det egentlig ganske trist.

Dette er ikke kopivarer fra Kina, men «the real thing». Ngara er et bruktmarked. Hver dag kommer det kontainere med bruktklær fra Europa og USA til Mombasa. En del av det blir delt ut til ulike prosjekter som barnehjem og skoler i slummen og noe finner veien til bruktmarkeder som Ngara. Bruktklær er stor butikk i Afrika, og jeg kjenner selv ei som driver en bruktbutikk i Thika.

Det er et behov for klær på Afrikas horn. Folk løper stort sett ikke nakne rundt lenger slik som man ser Masaiene gjøre på National Geographic Channel og Travel Channel. De fleste Masaiene jeg kjenner jobber i bank eller som bruktbilselgere, men på landsbygda går de fremdeles tradisjonelt kledd. Litt på grunn av stolthet, litt på grunn av turistene. En av masaiene jeg har blitt kjent med jobber som aksjemegler i en investeringsbank i Nairobi. Han går i «pinstripe-suits» kjøpt på Harrods ved Knightbridge i London, men har fremdeles et masaifarget tørkle i halsen. Egentlig ganske stilig.

Nairobi ligger på 1700 meters høyde, og kan faktisk være ganske kjølig. Nå er det nede i ca 12 grader nattestid, og de færreste har oppvarming så det er 12 grader både inne og ute, så ja man trenger klær, og bruktklær fyller et behov. Men det er alltid et men.

I det bruktklærne oversvømmer markedene her nede er det ikke lenger noe marked for lokalproduserte hverdagsklær. Alt er enten billigprodukter fra Kina eller bruktklær fra Vesten, så skredderkunsten er utdøende her som i Norge. Det finnes fremdeles en del skreddere som reparer klær og andre tekstiler, men lite nyproduksjon. Disse kalles fundier som vel kan oversettes med reparatører. Alle som fikser noe er en fundi.

Dersom man er opptatt av utvikling i Afrika er dette trist å observere da man neppe kommer til å kunne kopiere Kinas og andre asiatiske lands suksessoppskrift med å benytte tilgangen til rimelig ufaglært arbeidskraft til tekstilproduksjon. Tekstilproduksjon har dratt i gang industrielle revolusjonener siden Europa fikk startet sin med oppfinnelsen av «Spinning-Jenny» og asiatiske lands økonomiske vekst har vært vel så drevet av tekstilindustrien som av teknologi.

Utfordringen er altså å løse et problem uten å skape noen utilsiktede nye problemer. Ved at vi har oversvømt Afrika med våre avlagte klær har vi også muligens tatt fra dem den mest opplagte veien til økonomisk utvikling.

Opprinnelig publisert i Samfunnsinnovatørene 21/09/2011

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s